Jeg greide det! Jeg er fri!

Om hvordan Gunnar frigjorde seg fra sosial angst.

Hjem

Livsenergi

Livsredskaper

Livsbobler

Foredrag

Forlaget

Lekens magi

Om oss

Nettbutikk


Mange har angst uten at omverdenen kjenner til det.
Noen har angst uten at de vet det selv. Kanskje du har pustebesvær av og til? Eller magesmerter som kommer og går?
Angst kan vendes til glede og innsikt.

Angst er en irrasjonell emosjonell reaksjon som i stor grad påvirker kroppen. Reaksjonen har opphav i et gammelt, smertefullt minne som inneholder en positiv intensjon som ender med et negativt utfall. Det får sjelen til å konkludere med at «sånn er det». Sjelen er mindre logisk enn sinnet og derfor kan den komme til å lage sin egen «sannhet» som den bærer med seg etter smertefulle situasjoner. Vi er i høy grad tjent med å reise tilbake til minnet for å la det rasjonelle sinnet se hva som hendte slik at angsten kan løses opp. 


(illustrasjonsfoto, Dreamstime)

Gunnar (52) er en åpen og kreativ mann som gjerne inviterer venner hjem til seg, men han unngår for en hver pris situasjoner der han må gå inn blant mange mennesker. Gjennom en enkel avslapningsteknikk fikk han reise tilbake til situasjonen som skapte den sosiale angsten. Han ble kvitt den, og samtidig fikk han stor innsikt i sitt eget liv.
 

Gunnars situasjon

Da jeg ble kjent med Gunnar for en tid siden, fortalte han at han hadde store problemer med å komme seg ut blant folk, til og med på butikken. Jeg hadde invitert han med på kafe, men han ville ikke. "Jeg tør ikke", tilsto han. "Jeg blir helt lammet når jeg kommer inn i det rommet. Jeg har prøvd, men måtte bare gå ut igjen fordi jeg ble dårlig og fikk fryktelig vondt i magen. Gunnar er sosial og pratsom når vi møtes på tomannshånd. - Så hvorfor er han ikke i stand til å ha det trivelig sammen med folk i småbyen der han bor? 

Jeg ga han boka om Frigjøringsnøklene og ba han lese den.  "Kanskje denne kan hjelpe deg", sa jeg. "Si fra om du vil ha hjelp til å anvende metoden jeg beskriver i boka for å bli kvitt angsten".  Det gikk noen uker. En dag sto han i døra. "Jeg vil prøve", sa han. "Jeg vet ikke hva du forventer av meg, men jeg vil gjøre mitt beste for å få det bedre i livet". Han fikk legge seg ned. "Er du innstilt på at du kan komme til å gråte"? spurte jeg. Han så på meg. "Må jeg det"? "Nei, du må ikke det, men når du sammen med din sjel skal reise tilbake til et minne som ga deg de problemene du har i dag, kan du komme til å skrike høyt". Det ble stille. "Jeg får ta risken på det", sa han.

Reise bakover i tid

Jeg ledet han til å slappe av bit for bit i hele kroppen. Teknikken jeg bruker, starter med å fokusere på å gi slipp på tærne og deretter gir man systematisk slipp på alle spenninger ved å bevege tanken helt opp til issen. Da Gunnar var kommet dit, ba jeg han om å bevege tanken til midten av brystet der sjelen er sentrert. Jeg ba sjelen hans om å ta han til det stedet der frykten for å gå på kafé oppsto. Det gikk en liten stund og så kom det tårer piplende.  Han får et papirlommetørkle i handa. Gunnar har kontakt med sin sjel, med følelsene sine. Han skal ikke ta seg sammen og undertrykke dem, men slippe dem fri så han kan bearbeide dem. 

Det er lenge siden...", sier han, "jeg trodde ikke det gikk an". Han kommenterer til meg samtidig som han er til stede i sin sjels minne. "Å reise tilbake til et tidligere liv, slik du sa. Jeg trodde ikke på det du sier i boka", sa han. Med ett hulker han høyt. Han har kommet inn i minnet. "Å, jeg skulle ikke ha gjort det" utbryter han. - «Men jeg måtte gjøre det på min måte! … - Og så gjorde jeg noe som var dumt i alles øyne… De så ned på meg alle sammen… De vendte meg ryggen". 

Å erkjenne hva som gjør vondt

Nå minnet jeg han på metoden han har lest om i boka. Med litt hjelp begynte han å forme setninger som inneholdt både positive intensjoner og negativt utfall. "Jeg erkjenner at jeg føler at jeg ikke er verd noe i deres øyne, enda jeg har gjort mitt aller beste for å glede folk i byen. Jeg er kjenner at jeg føler at uansett hva jeg sier, så vender de meg ryggen". 

Jeg spør: "Hva var det som hadde skjedd"? Han sukker. "Det var et oppdrag… Jeg har gjort mitt aller beste ved å lage en slags utsmykning som jeg trodde borgermesteren skulle ære meg for… Jeg har arbeidet natt og dag for å bli ferdig i tide." Gunnar stopper opp og sinne kommer fram: - "Han vil ikke ha mesterverket mitt! Folkene hans vil ikke sette det opp fordi de syntes det er usømmelig… De knuste det! - Selvfølgelig er skulpturen naken! Skulpturer viser menneskekroppen og skal være nakne!"  Det ble stille en stund. "Jeg visste det jo på forhånd, men jeg trodde de ville beundre meg og se hvor dyktig jeg var… - Jeg er sint på meg sjøl også"!

 Jeg hjalp Gunnar med å forme erkjennelsessetninger som både inneholdt både den stolthet, iver, glede og forventning som han følte mens hans skapte, - og smerten, fortvilelsen, sinnet og sorgen over å få kunstverket ødelagt, bli avvist og utestengt. Han formulerte mange setninger og gjentok dem til tårene avtok. Dette er viktig å legge merke til fordi det er dette som løser opp angsten: Hans sjel hadde følt at nederlaget var en følge av hans iver, engasjement og glede. Derfor forventet han ubevisst at folk skulle være mot han når han var glad, ivrig og forventningsfull. Erkjennelse av både det positive og det negative i en setning får sjelen til å innse at det er ikke slik. Sjelen klarer å løse opp i den irrasjonelle følelsen når den får hjelp fra sinnet til å se på hendelsen med logisk blikk.

Sjelen er tidløs

Dette måtte ha skjedd t i en pietistisk tid og han må ha vært en sann kunstner som var på kant med meningene i samfunnet han bodde i. Legg merke til at Gunnar snakket i presens, som om han var til stede der og da. Jeg oppfordret han til det for at han i størst mulig grad skulle være i kontakt med følelsene sine. Sjelen har ikke tidsopplevelse slik sinnet har. Når man reiser tilbake i tid, er opplevelse av nåtid et tydelig tegn på at man er tilstede i minnet som sin sjel. Når jeg veileder, legger jeg vekt på dette fordi det hjelper klienten til å komme inn i følelsen. Det er hele poenget med en slik regresjonsreise fordi man da har mulighet til å forløse traumet som skapte angsten ved å erkjenne, tilgi og gi slipp på de vonde følelsene.

Tilgivelse

"Trenger du å tilgi borgermesteren?" spurte jeg.  Han tenkte seg om. Plutselig så Gunnar parallellen til livet sitt her og nå: "Ja, men, ikke bare han. Jeg må greie å tilgi alle de som støtter han i det han bestemte. Folk jeg kjenner i denne byen. Nå vil de ikke lenger ha med meg å gjøre! Det var en mann som spyttet på meg..."  Det ble stille. - "Når jeg tenker meg om, har jeg alltid vært redd for folk som representerer øvrigheten".  Han var i stand til å svitsje mellom da og nå. Han hadde fått en ny innsikt idet han jobbet seg gjennom alle erkjennelsene. Han jobbet videre med å tilgi både folket, borgermesteren og seg selv. Til slutt gikk han gjennom hele opplevelsen og tilga seg selv for alle de negative følelsene. 
Dette er en viktig del av metoden: Å tilgi seg selv for negative tanker og følelser som har oppstått i det minnet og som skaper negative tanker i livet nå. Vår sjel består i sin opprinnelse av kjærlighet, glede, stolthet og alle de gode følelsene som er vår menneskelige natur. Når vi har opplevd vonde ting som har gitt sjelen sår, vil sårene repeteres i det ubevisste og danne måten vi tenker og oppfører oss på. Vi skaper unngåelsesstrategier. Vi foretrekker noe foran noe annet.

Sårene bidrar til å danne personligheten vår, vil mange si. Er det ikke slik jeg er? Jeg må jo kunne reagere når noe er negativt? Det er klart du kan. Vi kan imidlertid jobbe oss gjennom minner på denne måten og grundig tilgi oss selv for å ha vært sint, redd, følt oss avvist, forlatt, full av skyldfølelse og skam. Da kan vi legge slike følelser bak oss og dermed bli kvitt negative tanker om oss selv og andre. Samtidig kan vi bli kvitt frykten for å bli avvist.

En god opplevelse

Gunnar har jobbet seg gjennom alle fasene og han ligger og smiler for seg selv. «Jeg kjenner at jeg greide det! Da jeg så parallellen fra den hendelsen til livet mitt nå, forsto jeg alt sammen. I morgen skal jeg gå på kafe!» Han reiser seg opp og ser på meg: «Jeg har aldri før tenkt at det gjør så godt å gråte. Selv om det var tøft, var dette en veldig god opplevelse. Jeg ser meg sjøl på en ny måte». Idet han gikk, sa han: «Takk for at du har bidratt til å gi livet mitt en ny retning».