Liv og partikler - logikk og helse
Dette er skrevet som 3
kåserier som jeg prøvde å få NRK til å ta inn - uten
hell.......... har du noen kontakter innen media, så gi gjerne
et tips! (Fra 2009)
Av Inger Susæg
Det begynte med den vanlige telegrafen… så kom telefonen. Etter
hvert kom stadig flere måter å kommunisere på, som folk flest
ikke kunne ha tenkt seg på forhånd. Radio og fjernsyn var for
lengst blitt selvfølgelige for oss da mobiltelefonen entret
verden og vi gjorde den til allemannseie. Datamaskiner og
bredband… nå bruker de fleste av oss slike teknologier med
største selvfølgelighet uten å skjenke særlig mange tanker til
hvordan de virker… inntil de slutter å virke!
Omtrent slik er det vi opplever oss selv også. Vi tar det for
gitt at livet er der for oss helt til den dagen det ikke virker.
Vitenskapen kjenner altså meget høyt utviklet teknologi bak en
rekke usynlige fenomener mens man overser den ”usynlige”
energien som selve livet er.
Om mennesker ikke hadde livskraft, ville vi vært steinstatuer
alle sammen!
Det er en gåte for meg hvorfor vitenskapen ikke er interessert i
den energien som gir liv. Er det fordi den ikke lar seg måle eller
veie?
- Er den målelig? La oss si
det slik: Den er ikke målelig med metriske enheter, men den er i
aller høyeste grad målelig i form av større eller mindre
tilstedeværelse i livet! Det må sannelig være på tide at vi
finner ”teknologien” bak fenomenet mennesket og hvilke
”måleenheter” som kan brukes på livsenergi.
Livsenergi må jo være av en annen karakter enn
noen energiformer som vi er vant til å tenke på som energi.
Derfor kan vi ikke måle livskraften med noen av de
måleinstrumenter som er tilgjengelige for oss. Betyr det at vi
dermed må avskrive utforsking av hvordan den virker i mennesker?
Tviler du på at den fins? Kanskje vitenskapen må
innse at det er
tenkningen som må endres for at vi skal kunne finne nye
svar på de utfordringene som verden står overfor?
Jeg ser for meg ei rund kake som et bilde på skaperverket.
Vitenskapen har forsynt seg med… la oss si 1/5 av kaka, det vil
si den delen som er fysisk virkelighet, og i den driver de og
forsker på og dissekerer i det uendelige. De har faktisk holdt
på i hundrevis av år og gravd i det samme kakestykket og er
kommet langt ned i kakefatet – uten å se resten av kaka… som
består av bevissthet.
Er virkelig ikke bevissthet interessant for vitenskapen? Jeg
undrer meg på hva vitenskapen ville vært uten?
Det er 100 år siden Niels Bohr la fram atommodellen. Den har
blitt en selvfølgelig del av allmennkunnskapen. Vi lærte på
skolen at materien består av partikler som spinner og som
egentlig for det meste er et vibrerende tomrom og bare
tilsynelatende fast stoff.
Er det ikke merkelig at ikke dette har hatt betydning for
legevitenskapen? Fremdeles virker det som leger behandler oss
som mekaniske innretninger når vi søker hjelp. Vet ikke de at vi
egentlig er partikler i spinn? Hva kommer det av at de fremdeles
tror at sykdommer kommer rekende på ei fjøl?
Hvis du husker det du lærte i fysikktimen og stiller logiske,
nysgjerrige spørsmål om livet, kan det hende du finner nye
svar.
Hva er det som får elektroner til å spinne i baner rundt kjerner
og danne atomer? Har de funnet på det selv? Hva er det som får
elektroner i et atom til å samarbeide med elektronene i atomene
ved siden av slik at de sammen danner molekyler?
Svaret er like logisk som det er forbløffende: De vet
hvordan. Når vi tør å tenke nye tanker er det logisk at
partikler har en form for bevissthet om hvordan de former
skaperverkets struktur! Da er det jo sannsynlig at det finnes
bevissthet i alt som fins.
Partikler danner atomer som danner molekyler som danner materie.
Da spør jeg: Hva er det som skiller planter, dyr og blomster fra
stein og vann? Jo det er liv. Det er vekst.
Det er utvikling.
Det er et faktum. Bak dette ligger en dyp hemmelighet som enda
gjenstår å finne. Den slutningen du og jeg kan trekke, som bare
er to helt vanlige allmennutdannede mennesker, er at det må
finnes en form for energi i alt som er levende, en energi
som sørger for framdrift og utvikling.
Livsenergien, har vi slått fast, er bare tilsynelatende usynlig.
Så lenge vi leter etter noe som vi kan
måle med et instrument, kan vi
komme til å lete lenge… men om vi tenker annerledes og spør: Hva
er det slags energi som sørger for framdrift? Bensin? Kull?
Stopp! Det er de mekaniske energiformene som holder oss i de
gamle tankebanene.
Om vi tenker ikke-mekanisk, og tenker på oss selv som de
fantastiske ”innretningene” vi er; hva er drivkraften i oss
mennesker? – Jo, det er følelsene våre!
Det er følelser som gjør at vi får lyst å gjøre noe, og ikke noe
annet. Det er følelser som sørger for alt vi velger i livet. Det
er følelser som gjør at vi vokser og ”blomstrer”… Svaret ligger
også i språket!
Følelser er drivkraft for liv. Kan det tenkes at
livsenergien består av samme stoff som følelsene våre?
Har du forresten lagt merke til at når vi mangler glede, så
mangler vi også energi?
Kan vi være enige om, er at livsenergien er nøytral? Den
gir oss jo livet, uansett hvilken trosretning vi tilhører, -
også om vi ikke tror på noe i det hele tatt. Den bare ER der for
alle som lever. Den stiller ikke spørsmålstegn ved hvilken
hudfarge vi har, hvilken sosial stand vi kommer fra eller hva vi
velger å gjøre med livene våre. Den synes nettopp å elske det
mangfold som finnes. Den lar livet utfolde seg. - Mens vi
disponerer den gjennom valgene våre…
Når vi studerer livsenergien videre, får vi øye på flere
egenskaper ved den. Den aksepterer oss akkurat slik vi er.
Uansett hva jeg finner på å gjøre, med mindre jeg gjør noe
hasardiøst, så jeg mister livet, har jeg livet hele tiden.
Om jeg borer hull gjennom kroppen, om jeg maler meg, om jeg
stjeler eller lyver… livsenergien stopper ikke. Den
fortsetter å gi meg livet. Den dømmer ikke ved å stoppe hjertet
mitt om jeg dreper en annet menneske… Den fortsetter å gi meg
nye muligheter. Den aksepterer altså alle våre krumspring helt
til vi dør av en eller annen grunn. Hva er det da som gjør at
livsenergien stopper
opp?
I hvert eneste øyeblikk har vi livet. I neste øyeblikk har vi
også livet, uansett hva vi gjorde i det forrige. Dette innebærer
at vi ikke bare blir akseptert hvert eneste øyeblikk, men denne
fantastiske kraften tilgir i samme øyeblikk vi har gjort
noe, ellers ville vi oppleve å bli straffet.
Det ser ut til at livsenergien står i sterk kontrast til oss
mennesker som tar part i konflikter og som ustanselig vurderer
ting og mennesker opp mot hverandre. I vår kultur er det en
selvfølge at vi skal kritisere og vurdere. Det er til og med
satt i system. Er vi tjent med det, mon tro?
Mennesker har til alle tider spurt seg selv: Hva har jeg gjort
galt siden jeg opplever dette? Hvis det finnes noen
utenfor oss selv som gir oss livet, tror jeg verden ville sett
helt annerledes ut. Da ville de som dreper selv bli drept kort
tid etter slike handlinger.
En ting er jeg sikker på. Det er vi selv som føler
det når vi har gjort noe vi angrer på!
Vi har et følelsesregister som får oss til å reagere. Vi føler
at vi ikke er flinke nok, vi er redde for å dumme oss ut, vi
blir sinte eller vi er bekymret for at noe skal skje… - Stadig
dømmer vi oss selv – og hverandre uten å tenke over det…
Hvis vi tenker på vår ikke-mekaniske måte igjen…
Kan det være de tankene og følelsene som ikke er i harmoni med
livsenergien, som skaper sykdom i kroppen?
Livsenergien er altså bevisst energi i hver eneste celle som
altså består av vibrerende tomrom… Det er følelsene også! Når vi
har negative tanker og føler oss sinte og deprimerte, stopper
livskraften… har du også oppdaget det?
Kanskje ikke sykdom kommer rekende på ei fjøl?
